mandag 22. desember 2014

ET LYN NED FRA HIMMELEN (eller hvorfor tiden er en krakk)


Skjønte du tittelen min?
Ikke jeg heller, og i Hilde Susan Jægtnes' andre bok "Minner nytes best alene i storm" (Bokvennen, 2014) er det sannelig slike øyeblikk også. Heldigvis er det kortere mellom åpenbaringene, slik som i kortteksten "Det er begrenset hva man kan gjøre med en hånd":

"Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.

Han som overvåker meg har gått opp to skostørrelser. Han som tilgir har lekke sjøstøvler."




Men! Hvorfor har jeg vekket min heller elendige, støvete blogg til live for å transformere den til en inhabil anmelderhule for glemte bøker?
 

Svaret ligger kanskje i inhabiliteten: Jægtnes er en kjær venn hvis bok fortjener å bli lest / omtalt (tenkte Rzadkowska med et sinn sløret av vennekjærlighet). Eller kanskje fordi alle som leser den blir truffet som av en kinaputt og omtaler boka på følgende vis: det er "som å ha en vill havoter i senga og bringebærdrops både her og der". Tilslutter meg denne beskrivelsen.

Boken til Jægtnes ligner ingenting undertegnede har lest før.

Hva ligner det på? En David Lynch-film? En drømmedagbok? En syretripp? En berg- og dalbane konstruert av Salvador Dali?

Kanskje det ikke ligner på noenting, og DET ville jo vært en enda større bragd. Også Jægtnes første bok "Det er noen som lyver" (Bokvennen, 2012) har denne auraen av det ugjenkjennelige i seg. Kanskje det også er derfor boken har blitt ignorert - fordi vi blir stående maktesløse uten noen trender eller tradisjoner å henge en bok på - en sann "knaggløs utsikt". Psykologisk forskning forteller oss at vi liker det vi kjenner og gjenkjenner. Man må komme over en kneik for å tørre å si noe om det UGJENKJENNELIGE (snikkompliment til meg selv).

Jægtnes leste for øvrig på lanseringen av Bokvennens oversettelse av Sigmund Freuds "Totem og tabu" (2013) og psykoanalytikerne herjet da de hørte Jægtnes' ville assosiasjoner og grasiøse krumspring mellom knekkebrød og konfetti, sex og exel. Kanskje det nettopp er Freuds famøse, frittflytende oppmerksomhet som denne boken burde leses med? Under radaren til egos kritiske blikk... Med en glede over det overdådige bildemangfoldet, over alt det rare og vakre og meningsløse som denne boken er fylt av. Hvis man legger vekk rasjonalitetens kritiske briller og behovet for "å forstå alt" vil disse to bøkene tre fram i nytt lys.

Eksempler:

1. Utdrag fra "Å miste inhalatoren":

"For å stoppe hosten må jeg utvide bronkiene, sammenvokste rosa koraller i brystet, selvfølgelig er de ru, det skal mye til før ting som lager trøbbel blir glatte på naturlig vis. Men da jeg mistet inhalatoren, måtte jeg finne et sted med damp for å fukte bronkiene. Bronkitt er navnet på katten min, som jeg er allergisk mot."

2. Utdrag fra "Jeg ble bedt om å beskrive hjemmet mitt":

"Hvis jeg roterer rundt på rumpa, blir det kanskje hull i plasten og jeg vil endelig falle ned til de andre. Tanken forsvinner når jeg får øye på den sølvgrå himmelen som trekker opp til storm. Stormer er som konfekt, nytes til et glass sjampanje og et seiglivet minne, minner nytes best alene i storm. Atmosfæren alle snakker om, men ingen kan se klistrer seg sammen i løsrevne lag som sildepålegg. Snart vil lagene ta farvel og gå sine egne veier, rett ut i verdensrommet uten å skjerme blikket."

Jeg er også en stor fan av titlene til Jægtnes, de er små dikt i seg selv. Hva ellers kan man si om "Søppelfyllingen er full av melketenner", "Nøye planlagt bruk av dusjhette", "Tragedie med gjedde som vitne" eller "Det utrolige fosteret på eventyr"?


Disse to bøkene er en språkets romreise til fjerne galakser av uante koblinger. Også i meg trekker de opp assosiasjonenes dunkle baner, og å lese en av Jægtnes’ bøker rett før man legger seg… Gjøres på eget ansvar! For da ender man fort med å drømme om pingviner som danser erotiserte valser på en Taj Mahal som synker ned i jordens magma.

Eller noe.

Vel bekomme!



tirsdag 19. juli 2011

Konkretiseringer

Etter å ha studert psykologi i noen år og lest et vell av godhjertede og naive selvhjelpsbøker og terapiguider, står et par ting klart for meg.

Noe er å begynne å sette spørsmålstegn ved fremgangstanken. Eller – det er kanksje viktig å opprettholde illusjonen i en terapeutisk setting, men rent teoretisk er det å skape en metafysikk, et system i en livsform som ikke har noe temporalt system (utenom entropi kanskje) dømt til å mislykkes. Vi kan ikke forvente noe av livet. Hverken at det blir bedre eller verre. Utvikling, selv personlig utvikling, er en illusjon. Den hviler på et vagt håp om at livet skal handle om å gå opp en kompetansetrapp. En personlighetstrapp. En opptrapping av våre venneforhold og våre kjærlighetsforhold.

Det stemmer ikke, ingenting blir bedre eller verre på et generelt plan. Livet er en samling tilfeldige bevegelser, stoffets avreagering i rommet, uten naturlover, uten tanke, uten noen som helst form for hensyn. Derfor kan våre forsøk på å strukturalisere og generalisere vårt eget livsrom bare mislykkes. Det går ikke fremover eller bakover, bare UTOVER.

lørdag 2. juli 2011

The Reader



Etter en liten pause i bloggaktivitetene er jeg tilbake. Eksamene er bestått (forhåpentligvis), arbeid levert. En liten tur på hytta endte i bading i regn og hyggelige samtaler foran peisen. Endelig har jeg tid til å ta et jafs av den enorme bokstabelen som jeg fikk i lønn for simultanoversettelsene. Nam!

Jeg har allerede lest to av de elleve bøkene. Den første var en samling med essay om tv-serier, som bar litt preg av å ha blitt skrevet av en vennegjeng. Vi burde gi ut en bok om tv-serier, sa en gjeng behumlede Krytyka-mennesker en sen kveld i en av Warszawas travle buler. God ide, mente alle, og satte i gang med å resirkulere gamle artikler og intervjue hverandre. Greit nok. Essayene som skilte seg mest ut handlet om X-files og The Wire. Michał Sutowski skrev om X-files, og jeg har allerede et godt inntrykk av ham fra da han intervjuet Dag Solstad noen uker siden. En komisk situasjon oppsto da Sutowski prøvde å snakke med Solstad om revolusjonen etter at sistnevnte allerede hadde helt i seg tre-fire vodkashots. ”Hæ,” sa han, ”I mean what? The revolution?”

Bok nummert to var en jeg har hatt lyst til å lese lenge, nemlig Homobiografiene av Krzysztof Tomasik. Det er en samling portretter av polske forfattere som hadde en smak for gresk kjærlighet. Artikkelen om Sokrates-Gombrowicz var kanskje den dårligste, noe som tydeligvis betyr at Marian (Witold) var relativt lite åpen om sitt privatliv. Avisen Gazeta Polska kalte boken ”syndens apoteose” som gjør meg lattermild. Jarosław Iwaszkiewicz fremstår som en noe tragisk skikkelse. Samtidig modig, og med en utrolig evne til å skrive rørende om vanskelige situasjoner. Må lese mer av ham, kanskje Dagbøkene?

Nå skal jeg begynne å lese The Real Gaze: Film Theory after Lacan. Todd McGowan virker som en interresant skikkelse, han har også gitt ut en ny bok i år. Slavoj Žižek skriver:

"With its unique mixture of detailed apercus and large synthetic visions, Todd McGowan’s new book will finally establish him as the leading US cinema theorist. Out of Time elicits in me as a fellow writer not only admiration but envy—why didn’t I write that? How could I have missed that point? But my envy is mixed with hope: with writers like McGowan, the future of cinema studies is safe!"

Sterke saker! McGowan har også skrevet en bok om Lynch, som jeg sikler litt etter. Men jeg er blakk, så blakk, så jeg kan ikke bestille den på amazon. Det er et kort, men fint intervju med ham på nett.

And now, for something completly different – back to the reading room.

tirsdag 7. juni 2011

Il faut cultiver notre jardin




Candides berømte fyndord på slutten av Voltaires bok med samme navn har fått en ny betydning for meg i dag. Etter å ha tilbrakt noen timer under den enorme parasollen i hagen (siden det ikke er noe bruk for en para pluie) fant jeg ut at gresset rundt meg er martret av tørke.

Etter å ha blitt spurtet ned av den frekke vannsprederen minst ti ganger, satte jeg med tilbake for å lese. Og da kom hagens vennlige vokter Tyson (ser nesten ut som voffen paa bildet), en sjarmerende blanding mellom golden retriver og schäfer. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å gi den et fjørkre-korpus, for fire kr pr stk i den lokale dagligvare. Nam!

Deretter satte jeg meg ned og leste i fred og med god samvittighet...

søndag 5. juni 2011

En halvstudert røver

Atter en dag da jeg føler meg som en dårlig student. Kanskje jeg er «unnskyldt» siden det er søndag. Forelesninger om klinisk nevrologi i fire timer, på lørdag, på søndag kl 9 er ikke bildet på en perfekt helg. Uansett så hørte jeg ikke på hva legen med spesialitet i nevrologi hadde å si i auditoriet, som med en kapasistet på tre hundre sjeler, rommet åtte stykker denne morgenen.

Hva gjorde jeg? Leste selvsagt. Hvor mange bøker har jeg lest i det merkelige, lille auditoriet med utsikt til hippodromen og Polna-gaten? Titalls kanskje, snart er jeg ferdig med mitt fjerde år. Paradokset ved å stå opp tidlig for å gjøre noe annet enn det du kom dit for står klart for meg. Likevel er det bedre å være der, snappe opp ett og annet, lese intensivt, heller enn å sose rundt hjemme og stable bøkene i bokhyllen etter farge. Eller noe lignende.

Jeg leste ferdig Zaremba. Den siste artiklen i boken var en kritisk gjennomgang av hva FN har utrettet av korrupsjon og elendighet i Kosovo. Hvor mange krigsprofitører har skutt gullfuglen i den uregulerte lille staten er skremmende.

Soldaten Micke kommer til orde i forhold til slaget under Čaglavica. Det viser seg at en liten trupp med svenske FN-soldater, under ledelse av Hans Håkansson, gikk imot sine ordre og beskyttet to serbiske bosteder (Čaglavica og Gračanica) mot en herjende flokk med albanere. Zaremba mener at hvis soldatene ikke hadde beskyttet klosteret i Gračanica, som er et viktig symbol for muslimene, kunne det ha brutt ut blodige kamper. Hvem vet. Han kaller uansett Håkonsson for en helt. Det er lett å tenke på Rwanda.

I morgen skal jeg intervjue en pasient for første gang. Jeg kan selvsagt ikke skrive «Hei, møt Johan, han er heroinavhengig og borderline-personlighet», så jeg kommer vel ikke til å skrive så mye om saken. Likevel har jeg en følelse av at dette er... stort. Jeg assosierer mye tilbake til samtalene med master-veilederen min. Hun vil at jeg skal fortsette å utvikle meg teoretisk. Samtidig er det dette jeg kan, jeg kan teori inn og ut, utfordringen er ikke her, den er i dynamikken og det vanskelige, ansikt til ansikt med et menneske. En jeg ikke må støte. En jeg må være forståelsesfull mot. Samtidig ikke bite på alt mulig. Det er umulig, men det kommer.

fredag 3. juni 2011

HUKS FLUKS


I’m so blogging this.

I forrige blogginnlegg var jeg søvnløs. Derfor er det mer enn naturlig at jeg er utslitt i dette. Tre kopper med kaffe har ikke hjulpet. Heller ikke perspektivet av at jeg skal på en obskur kunstutstilling på en nattklubb som heter Sfinx. Selv min fantastiske, anorektisk tynne, manisk glade og umenneskelig dyktige følgesvenn for kvelden hjelper ikke på øyelokkenes tyngde. Det er hennes forlovede, som har studert utøvende kunst, som har mast seg til kveldens aktivitet. Vi får se, kanskje det er atter en av disse gangene hvor jeg møter masse hyggelige nye folk, opplever noe morsomt/spennende og kommer meg i havn til et rimelig tidspunkt. Alt er mulig.

Internettet fortalte meg om en fin side med visuelle effekter fra Frankrike på 68-tallet. Der kan man blant annet se plakater om det historiske unikum at studenter og arbeidere forente krefter i kampen mot en uforutsigbar verden og et urettferdig samfunn.

Min far stusser over at jeg er sosialist. Eller – han driver gjøn. Merkelig som det er å være kapitalistens datter, fører det i alle fall med seg en del livlige diskusjoner. Vi kjørte gjennom Żukowo, et lite tettsted mellom Kościerzyna og Gdańsk. Det var en del plansjer der: ”Vi er en fair-play by. Her kan du etablere en bedrift uten alt for mye byråkrati”. Veldig i tråd med Miller (pseudo-sosialist) og Tusk (statsminister/liberalist), og deres plan om et ”moderne Polen”. Til tross for dette er en reform av byråkratiet ytterst nødvendig. Dessverre vil det medføre det som alltid skjer. Store, utenlandske bedrifter kommer, får fem år skattelette til etablering, fem år går, de slår seg selv konkurs, for å så starte opp under nytt navn. En god femårsplan. Det viktigste for øyeblikket er at staten skal klare å få inn mer penger. Helsetjenesten har ingen penger, leger tjener to tusen kroner i måneden. Åtti prosent av Polen ”eies” av fremmed kapital. Og så videre...

Leser: fantastisk, kritisk, gravende journalistikk. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har snublet over Maciej Zaremba tidligere. Han har skrevet boken ”Den polske rörmokaren och andra berättelser från Sverige” (2006) som er et vittig og dystert bilde av den svenske statens mange urettferdigheter. Vi finner portretter av institusjoner som landstinget, Byggettan (svensk fagforening) og domstolene. Jeg er ikke helt ferdig med den ennå, skriver sikkert mer etter hvert. Zaremba er aktuell med en ny bok som handler om tvangssterilisering. På grunn av avsløringene hans har svenske kvinner som ble utsatt for ingrepet på 70-tallet og før, fått totalt 25 milliarder i erstatning. Før artiklene var det ingen som engang tenkte på å gi dem ersatning....

Ellers – Bauman. Jeg har mine mistanker ovenfor den mannen. Han er en del av den alternative/radikale/engasjerte/unge polakkens pensum, nærmest en habitus, nærmest en bourdiansk markør for hvilket sjikt man tilhører. Skal jeg innrømme at jeg leser ham eller ikke? Også denne lumre følelsen om at han bare er et kompromiss mellom polakkenes bunnløse konservativitet og en ekte sosialisme. Slik som troen på reinkarnasjon er så populær blant samme gruppe. Ikke helt katolikk, ikke helt ateist. Men noe mellom...

tirsdag 31. mai 2011

INNLEGG NR TO






Hvorfor starte en blogg hvis ikke for å skrive der? Still meg det spørsmålet. Etter to år kommer blogginnlegg nr to.

Det er natt. Natt i Polen. Jeg sover ikke. Det overrasker meg ikke, jeg er ofte søvnløs på våren. I stedet leser jeg en anmeldelse av ”Melancholia” av Lars von Trier. De skriver at melankoli er forbundet med jorden. At den kommer fra jorden. Filmen, med alle sine allusjoner i den retning, har en grunnfølelse som omhandler the nothing that hurts. Hvordan oversette det til norsk? Intetheten som gjør vondt?

Selv er jeg ikke melankolsk. Sliten, ja, samtidig – paradoksalt nok – hyperaktiv, ja, litt ute av plass i mitt ”nye” rom, absolutt. Men ikke trist. Ikke i kveld. Får lyst til å lese melankolitekstene til Freud. Også kanskje ”Om melankoli”, doktorgraden til Kjersti Bale jeg har liggende et sted. Der finner vibåde Kristeva og Freud. Tap av objekter. En ufullført (umulig?) sorgprosess. Må lese ferdig ”Svart sol”. Og fader, det er kjedelig når folk skriver hva de leser/skal lese på bloggene sine, så nuh er det slutt.

En slik, nærmest prosopopeisk vending er sikkert også en blogg-klisjé. Vi får prøve å unngå de. Trier viser et Bruegel-bilde (Jegere i snøen?) i begynnelsen av filmen. Det er den andre filmen på rad jeg ser på en polsk kino som har noe med Bruegel å gjøre. Livet mitt går i bane rundt denne mannen, i alle fall i år. Wien, kunsthistorisk museum, Belgia, motivene. Jeg husker, da jeg reiste gjennom Europa i bil, februar i Europa, snø, jobb, lede, at jeg hadde en merkelig følelse av at alt kunne repareres. Den har jeg ikke lenger.

I morgen er det tidlig forelesning om narkotika. Det blir smaksprøver. Ærede og høyst kjente (i alle fall i Polen) fru Koczurowska skal fortelle oss hvordan hjelpe mennesker med avhengighetsproblemer.

Kanskje jeg burde skrive et blogginnlegg om debatten rundt narkokrigene. Eller om filmen i dag – om en fantastisk pille som gjør at man får firesifret IQ. Fiksjon.

Atter en ting livet mitt går i bane rundt i det siste – avhengigheter i smal forstand (narkotika, praksis), avhengigheter i bred forstand (den uskikkelige bokhyllen hvis eier trenger en alvorsprat), osv.

Det er natt, jeg ser for meg en blå Melancholia dure ett eller annet sted i verdensrommet. Akkompanert av Wagner. Av stillhet (metafysisk?). Det må være deilig. Hadde jeg vært der nå, hadde jeg sikkert fått sove.