En halvstudert røver

Atter en dag da jeg føler meg som en dårlig student. Kanskje jeg er «unnskyldt» siden det er søndag. Forelesninger om klinisk nevrologi i fire timer, på lørdag, på søndag kl 9 er ikke bildet på en perfekt helg. Uansett så hørte jeg ikke på hva legen med spesialitet i nevrologi hadde å si i auditoriet, som med en kapasistet på tre hundre sjeler, rommet åtte stykker denne morgenen.

Hva gjorde jeg? Leste selvsagt. Hvor mange bøker har jeg lest i det merkelige, lille auditoriet med utsikt til hippodromen og Polna-gaten? Titalls kanskje, snart er jeg ferdig med mitt fjerde år. Paradokset ved å stå opp tidlig for å gjøre noe annet enn det du kom dit for står klart for meg. Likevel er det bedre å være der, snappe opp ett og annet, lese intensivt, heller enn å sose rundt hjemme og stable bøkene i bokhyllen etter farge. Eller noe lignende.

Jeg leste ferdig Zaremba. Den siste artiklen i boken var en kritisk gjennomgang av hva FN har utrettet av korrupsjon og elendighet i Kosovo. Hvor mange krigsprofitører har skutt gullfuglen i den uregulerte lille staten er skremmende.

Soldaten Micke kommer til orde i forhold til slaget under Čaglavica. Det viser seg at en liten trupp med svenske FN-soldater, under ledelse av Hans Håkansson, gikk imot sine ordre og beskyttet to serbiske bosteder (Čaglavica og Gračanica) mot en herjende flokk med albanere. Zaremba mener at hvis soldatene ikke hadde beskyttet klosteret i Gračanica, som er et viktig symbol for muslimene, kunne det ha brutt ut blodige kamper. Hvem vet. Han kaller uansett Håkonsson for en helt. Det er lett å tenke på Rwanda.

I morgen skal jeg intervjue en pasient for første gang. Jeg kan selvsagt ikke skrive «Hei, møt Johan, han er heroinavhengig og borderline-personlighet», så jeg kommer vel ikke til å skrive så mye om saken. Likevel har jeg en følelse av at dette er... stort. Jeg assosierer mye tilbake til samtalene med master-veilederen min. Hun vil at jeg skal fortsette å utvikle meg teoretisk. Samtidig er det dette jeg kan, jeg kan teori inn og ut, utfordringen er ikke her, den er i dynamikken og det vanskelige, ansikt til ansikt med et menneske. En jeg ikke må støte. En jeg må være forståelsesfull mot. Samtidig ikke bite på alt mulig. Det er umulig, men det kommer.