Skjønte du tittelen min?
Ikke jeg heller, og i Hilde Susan Jægtnes' andre bok "Minner nytes best alene i storm" (Bokvennen, 2014) er det sannelig slike øyeblikk også. Heldigvis er det kortere mellom åpenbaringene, slik som i kortteksten "Det er begrenset hva man kan gjøre med en hånd":
"Jeg har tre fallskjermer, men vet ikke hvilken som virker.
Han som overvåker meg har gått opp to skostørrelser. Han som tilgir har lekke sjøstøvler."
Men! Hvorfor har jeg vekket min heller elendige, støvete blogg til live for å transformere den til en inhabil anmelderhule for glemte bøker?
Svaret ligger kanskje i inhabiliteten: Jægtnes er en kjær venn hvis bok fortjener å bli lest / omtalt (tenkte Rzadkowska med et sinn sløret av vennekjærlighet). Eller kanskje fordi alle som leser den blir truffet som av en kinaputt og omtaler boka på følgende vis: det er "som å ha en vill havoter i senga og bringebærdrops både her og der". Tilslutter meg denne beskrivelsen.
Boken til Jægtnes ligner ingenting undertegnede har lest før.
Hva ligner det på? En David Lynch-film? En drømmedagbok? En syretripp? En berg- og dalbane konstruert av Salvador Dali?
Kanskje det ikke ligner på noenting, og DET ville jo vært en enda større bragd. Også Jægtnes første bok "Det er noen som lyver" (Bokvennen, 2012) har denne auraen av det ugjenkjennelige i seg. Kanskje det også er derfor boken har blitt ignorert - fordi vi blir stående maktesløse uten noen trender eller tradisjoner å henge en bok på - en sann "knaggløs utsikt". Psykologisk forskning forteller oss at vi liker det vi kjenner og gjenkjenner. Man må komme over en kneik for å tørre å si noe om det UGJENKJENNELIGE (snikkompliment til meg selv).
Jægtnes leste for øvrig på lanseringen av Bokvennens oversettelse av Sigmund Freuds "Totem og tabu" (2013) og psykoanalytikerne herjet da de hørte Jægtnes' ville assosiasjoner og grasiøse krumspring mellom knekkebrød og konfetti, sex og exel. Kanskje det nettopp er Freuds famøse, frittflytende oppmerksomhet som denne boken burde leses med? Under radaren til egos kritiske blikk... Med en glede over det overdådige bildemangfoldet, over alt det rare og vakre og meningsløse som denne boken er fylt av. Hvis man legger vekk rasjonalitetens kritiske briller og behovet for "å forstå alt" vil disse to bøkene tre fram i nytt lys.
Eksempler:
1. Utdrag fra "Å miste inhalatoren":
"For å stoppe hosten må jeg utvide bronkiene, sammenvokste rosa koraller i brystet, selvfølgelig er de ru, det skal mye til før ting som lager trøbbel blir glatte på naturlig vis. Men da jeg mistet inhalatoren, måtte jeg finne et sted med damp for å fukte bronkiene. Bronkitt er navnet på katten min, som jeg er allergisk mot."
2. Utdrag fra "Jeg ble bedt om å beskrive hjemmet mitt":
"Hvis jeg roterer rundt på rumpa, blir det kanskje hull i plasten og jeg vil endelig falle ned til de andre. Tanken forsvinner når jeg får øye på den sølvgrå himmelen som trekker opp til storm. Stormer er som konfekt, nytes til et glass sjampanje og et seiglivet minne, minner nytes best alene i storm. Atmosfæren alle snakker om, men ingen kan se klistrer seg sammen i løsrevne lag som sildepålegg. Snart vil lagene ta farvel og gå sine egne veier, rett ut i verdensrommet uten å skjerme blikket."
Jeg er også en stor fan av titlene til Jægtnes, de er små dikt i seg selv. Hva ellers kan man si om "Søppelfyllingen er full av melketenner", "Nøye planlagt bruk av dusjhette", "Tragedie med gjedde som vitne" eller "Det utrolige fosteret på eventyr"?
Disse to bøkene er en språkets romreise til fjerne galakser av uante koblinger. Også i meg trekker de opp assosiasjonenes dunkle baner, og å lese en av Jægtnes’ bøker rett før man legger seg… Gjøres på eget ansvar! For da ender man fort med å drømme om pingviner som danser erotiserte valser på en Taj Mahal som synker ned i jordens magma.
Eller noe.
Vel bekomme!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar