Konkretiseringer

Etter å ha studert psykologi i noen år og lest et vell av godhjertede og naive selvhjelpsbøker og terapiguider, står et par ting klart for meg.

Noe er å begynne å sette spørsmålstegn ved fremgangstanken. Eller – det er kanksje viktig å opprettholde illusjonen i en terapeutisk setting, men rent teoretisk er det å skape en metafysikk, et system i en livsform som ikke har noe temporalt system (utenom entropi kanskje) dømt til å mislykkes. Vi kan ikke forvente noe av livet. Hverken at det blir bedre eller verre. Utvikling, selv personlig utvikling, er en illusjon. Den hviler på et vagt håp om at livet skal handle om å gå opp en kompetansetrapp. En personlighetstrapp. En opptrapping av våre venneforhold og våre kjærlighetsforhold.

Det stemmer ikke, ingenting blir bedre eller verre på et generelt plan. Livet er en samling tilfeldige bevegelser, stoffets avreagering i rommet, uten naturlover, uten tanke, uten noen som helst form for hensyn. Derfor kan våre forsøk på å strukturalisere og generalisere vårt eget livsrom bare mislykkes. Det går ikke fremover eller bakover, bare UTOVER.