Konkretiseringer

Etter å ha studert psykologi i noen år og lest et vell av godhjertede og naive selvhjelpsbøker og terapiguider, står et par ting klart for meg.

Noe er å begynne å sette spørsmålstegn ved fremgangstanken. Eller – det er kanksje viktig å opprettholde illusjonen i en terapeutisk setting, men rent teoretisk er det å skape en metafysikk, et system i en livsform som ikke har noe temporalt system (utenom entropi kanskje) dømt til å mislykkes. Vi kan ikke forvente noe av livet. Hverken at det blir bedre eller verre. Utvikling, selv personlig utvikling, er en illusjon. Den hviler på et vagt håp om at livet skal handle om å gå opp en kompetansetrapp. En personlighetstrapp. En opptrapping av våre venneforhold og våre kjærlighetsforhold.

Det stemmer ikke, ingenting blir bedre eller verre på et generelt plan. Livet er en samling tilfeldige bevegelser, stoffets avreagering i rommet, uten naturlover, uten tanke, uten noen som helst form for hensyn. Derfor kan våre forsøk på å strukturalisere og generalisere vårt eget livsrom bare mislykkes. Det går ikke fremover eller bakover, bare UTOVER.

The Reader

Etter en liten pause i bloggaktivitetene er jeg tilbake. Eksamene er bestått (forhåpentligvis), arbeid levert. En liten tur på hytta endte i bading i regn og hyggelige samtaler foran peisen. Endelig har jeg tid til å ta et jafs av den enorme bokstabelen som jeg fikk i lønn for simultanoversettelsene. Nam!

Jeg har allerede lest to av de elleve bøkene. Den første var en samling med essay om tv-serier, som bar litt preg av å ha blitt skrevet av en vennegjeng. Vi burde gi ut en bok om tv-serier, sa en gjeng behumlede Krytyka-mennesker en sen kveld i en av Warszawas travle buler. God ide, mente alle, og satte i gang med å resirkulere gamle artikler og intervjue hverandre. Greit nok. Essayene som skilte seg mest ut handlet om X-files og The Wire. Michał Sutowski skrev om X-files, og jeg har allerede et godt inntrykk av ham fra da han intervjuet Dag Solstad noen uker siden. En komisk situasjon oppsto da Sutowski prøvde å snakke med Solstad om revolusjonen etter at sistnevnte allerede hadde helt i seg tre-fire vodkashots. ”Hæ,” sa han, ”I mean what? The revolution?”

Bok nummert to var en jeg har hatt lyst til å lese lenge, nemlig Homobiografiene av Krzysztof Tomasik. Det er en samling portretter av polske forfattere som hadde en smak for gresk kjærlighet. Artikkelen om Sokrates-Gombrowicz var kanskje den dårligste, noe som tydeligvis betyr at Marian (Witold) var relativt lite åpen om sitt privatliv. Avisen Gazeta Polska kalte boken ”syndens apoteose” som gjør meg lattermild. Jarosław Iwaszkiewicz fremstår som en noe tragisk skikkelse. Samtidig modig, og med en utrolig evne til å skrive rørende om vanskelige situasjoner. Må lese mer av ham, kanskje Dagbøkene?

Nå skal jeg begynne å lese The Real Gaze: Film Theory after Lacan. Todd McGowan virker som en interresant skikkelse, han har også gitt ut en ny bok i år. Slavoj Žižek skriver:

"With its unique mixture of detailed apercus and large synthetic visions, Todd McGowan’s new book will finally establish him as the leading US cinema theorist. Out of Time elicits in me as a fellow writer not only admiration but envy—why didn’t I write that? How could I have missed that point? But my envy is mixed with hope: with writers like McGowan, the future of cinema studies is safe!"

Sterke saker! McGowan har også skrevet en bok om Lynch, som jeg sikler litt etter. Men jeg er blakk, så blakk, så jeg kan ikke bestille den på amazon. Det er et kort, men fint intervju med ham på nett.

And now, for something completly different – back to the reading room.